Jeg reiser alene...

Nå har vi vært ute og flydd for første gang, og vi har tatt buss for første gang. Dette har resultert i mange nye erfaringer og opplevelser for oss begge, for ikke å snakke om for resten av familien. Heldigvis var jeg i følge med mitt opphav og lillebroderen. Det skulle vise seg å være en svært nødvendig investering...

Jeg hadde hele tiden tenkt at det i det minste var ett fortrinn med å reise med barn på fly, nemlig at en får komme frem i køen når en skal gå ombord. Det viste seg å ikke være tilfelle, heller tvert imot. Det var mange som ivret veldig etter å komme før oss inn på flyet. Selve flyturen gikk smertefritt opp, og Håvard sovnet som en stein da vi tok av og våknet ikke før vi bremset på Flesland. Vel ute av flyplassen møtte den bergenske smogen oss. Det vil si; ikke den egentlige smogen som ligger som et lokk over byen, bare smogen til et titalls svært røykesugne reisende som stimlet seg rundt inngangspartiet og bort til flybussen. Hihi, utrolig morsomt at en aldri tidligere har tenkt på slike plagsomme detaljer engang. Flybussen var GENIAL! De hadde egne barneseter i bussen og eget bagasjerom til vognen som jeg da ikke engang trengte å slå sammen, men bare kunne kjøre rett inn i bussen. Anbefales på det sterkeste, i motsetning til taxi som vi prøvde oss på dagen etter (med resultat at vi måtte vente over en time på drosje fordi de ikke klarte å finne en med barnesete). Nei, kollektivtrafikk i byene er mye mer barnevennlig.

Etter å ha irritert meg grønn over alle de reisende fra Stavanger som ikke ville slippe frem en stakkars mamme ble den bergenske nostalgien vekket sterkt til live etter at en vennlig bergenser hoppet opp og hjalp meg med barnevognen på rutebussen helt uoppfordret. Slikt varmer et moderhjerte. Og jeg kom meg opp til Haukeland samtidig med de gamle som tok drosje. Perfekt! Snøslapsen i Bergen var ikke bedre med vogn enn i Stavanger eller Haugesund, men ikke verre heller, så det gikk nå på et vis.

Et annet rart problem som jeg aldri tidligere har tenkt så mye på er at det faktisk er ganske stress å ta heis på handlesentere. En ting er at det er en del barnevogner (hvem er det som er hjemme på formiddagene?). En annen ting er at det er en hel haug med sjarmerende teens som synes det er fett å ta heisen opp og ned. Hehe, det overrasker meg egentlig. Jeg har aldri tatt heis når det finnes rulletrapper i hvert fall, og har aldri tenkt på at det skulle være veldig gøy. Nå har galleriet i Bergen en glassheis da, noe som sikkert gjør det litt mer spennende.

Hjemturen ble en morsom affære, i hvert fall nå når jeg ser tilbake på den. Først klarte jeg å bli skikkelig oppstresset på flybussen tilbake, som ikke hadde de samme finessene som den første flybussen. En ting var at jeg måtte stå i midtgangen, det kan jeg leve med, men alle passasjerene presset seg frem og skubbet og dyttet når vi kom frem. Ikke en eneste tilbød seg å hjelpe meg med vognen slik at jeg slapp å føle at jeg stod skikkelig i veien. Og deretter sikkerhetskontrollen, som ble en liknende affære, med mange stressende mennesker som fikk meg stresset over å måtte sende barnevognen i gjennomlysningsmaskinen (prøv å slå en barnevogn sammen med en liten gutt på armen og med lang kø bak deg) sånn at jeg endte opp med å klemme fingrene i barnevognen. Takk og lov for at jeg ikke reiste helt alene, men hadde reisefølge, ellers hadde jeg sikkert sendt Håvard gjennom gjennomlysningen også... Vel hjemme skled jeg på isen utenfor bilen og ramlet med barnevognen over meg, for deretter å snuble i noen sko ute i gangen når jeg kom inn. Nei, noen hjelpende hender kommer godt med... Stakkars lille Håvard som stort sett var eksemplarisk hele tiden har nok et litt stresset reisefølge - som foretrekker å reise med bil, eller å få besøk fremfor å besøke.

disputas!

Nå har vi hjemkommet etter Bergenstur for å overvære disputasen til broderen. Det gikk egentlig over all forventning, både med flytur og barnepass (kjære onkel Leif stilte villig opp). Som forventet var Øivind godt forberedt og svarte upåklagelig på alle opponentenes listige spørsmål. Han ble til og med filmet og dukker muligens opp på tv, men skjer det skal jeg selvfølgelig legge en link inn på bloggen min! Her er i hvert fall en link til oppgaven hans!

http://www.uib.no/info/dr_grad/2010/Torkildsen_Oivind.html

Jada, vi har kommet oss ut døren! Under utallige lag med ull og dypt nede i vognen kunne en såvidt skimte et lite barnehode, hihi. Men det måtte til også, for vel hjemme igjen var han faktisk kald på både hender og føtter, ikke så veldig kald men likevel nok til at mamsen må være enda mer forsiktig neste gang! Vi tok oss en skøytetur, dvs. jeg gikk på skøyter og de andre så på. Veldig gøy! sist jeg gikk på skøyter var jeg gravid (ca. 1 år siden) og husker at jeg stresset ganske mye med balansen, hehe. Dessuten blir en helt panisk på å ikke ramle, så da holder en i hvert fall på å ramle hele tiden. Tyngdepunktet forskyves jo når magen vokser, og i tillegg har jeg lest forskning som har vist at lillehjernen krymper midlertidig under graviditet (noe som jo kan forklare alle balanseproblemene og koordinasjonsvanskene). Broddene funker bra, men min bedre halvdel synes det er fjollete. Han om det :)

Kuldebølge og barnepass

Jeg har innsett at snøen er kommet for å bli, i hvert fall en stund ;) Problemet med snø og ikke minst vinteren er at det vanskeliggjør mange av de gjøremål man gjerne har lyst til å bedrive når man er hjemmeværende. Jeg har for eksempel ikke tatt høyde for at barnevogn er et fremkomstmiddel som ikke kan legge om til piggdekk når det er vinter, eller bruke motorvarmer for å øke temperaturen i kupéen. Dessuten har barnevognen min ikke de mest praktiske hjulene når det gjelder å ta seg frem, og selv om veiene er relativt bare for tiden står det desto verre til med fortauene. Dessuten er det farlig glatt, og det er ikke akkurat ønskelig at barnevognen bokstavelig talt seiler sin egen sjø mens sjåføren ligger langflat på bakken. Så nå har jeg kjøpt meg brodder, selv om pappen synes det er unødvendig. Sikkerhet fremfor alt! og dessuten tør jeg knapt bære badnet utendørs i fare for å falle på det (jada, tar sorgene på forskudd).

Jeg lurer også veldig på hvor mye klær en må kle barnet opp i. Det kan umulig være enkelt å holde varmen når gradestokken faller ned mot -10 grader. Likevel; de oppdrar jo barn i de delene av verden hvor dette er dagligdags, for eksempel... i Finnmark. Eller Canada ;) Det blir nok bare å prøve seg frem. Men jeg skal i hvert fall ikke leke bambi med barnevogn!

om overgangen fra yrkesliv til hjemmeliv

Jeg har aldri sett på meg selv som en person som vil trives med å være hjemmeværende. Alle forteller meg hvor fantastisk det er å være hjemme med barn, at tiden går så fort og at jeg må nyte dagene. Vel...

I starten må jeg innrømme at jeg ikke forstod hva de snakket om i det hele tatt. Jeg syntes dagene var slitsomme, alt var nytt og jeg følte meg veldig alene. For det første sitter jeg i en by uten nettverk, for det andre kan jeg ikke styre dagene mine selv heller, det er Håvard som styrer dagene for meg. Jeg må innrømme at jeg nesten var misunnelig på min andre halvdel som fikk gå på jobb og "slappe av" samt treffe folk og gjøre noe nevenyttig, eller i det minste noe han behersket. Det tok lang tid før jeg følte meg såpass komfortabel med å være hjemme at det begynte å bli rolige, avslappende dager der jeg faktisk fikk gjort noe annet enn amming, skifting og tenking (mye filosofering over "hvordan stimulerer man en baby optimalt" og "gjør jeg ting rett" og "puster han???")

Men heldigvis går ting seg til. Selv om Håvard nå sover mye mindre på dagtid enn tidligere har jeg mer tid til å gjøre ting, i hvert fall innenfor hjemmets fire vegger! han kan sitte for seg selv lengre perioder og leker med rangler, han er med når jeg rydder og spiser og gir masse kontakt. Det er kjempeherlig! Jeg synes det er rart at ikke flere husker hvor frustrerende ting kan være i starten, og bare det faktum at alle sa jeg måtte nyte hver time fikk meg bare til å føle at det var meg det var noe galt med. Det er slitsomt å ha en baby, men det er også helt fantastisk, og jeg ville aldri vært foruten. Men for fremtidige venner som får barn skal jeg alltid huske på hvor frustrerende det også kan være ;)

sovetid

Siden Håvard var ca. 6 uker har han sovet godt om nettene. Så godt at jeg har kunnet tatt meg et glass vin med god samvittighet om kveldene da jeg vet at han har sovet til minst 0230 fra klokken 20. Men nå, de siste 3 nettene, har ting blitt litt forkludret. Han har begynt å våkne etter 3-4 timer og er også ganske urolig. Det er ikke lenger bare å gi ham mat og legge ham, nå vil han plutselig bare bæres. Med en gang han sovner og han legges tilbake i egen seng våkner han igjen og er urolig. Foreldrene blir litt frustrerte og jeg forsøker etter beste evne å øke melkeproduksjonen slik at han skal få mer mat i løpet av dagen. Enda har ikke dette gitt tilfredsstillende resultater. En annen dum ting jeg har gjort er at jeg løfter ham over i sengen vår, legger ham til brystet og sovner. Det har gått helt fint til nå, men nå begynner han å få litt nykker med at han bare vil ligge i min seng. Dette er ikke mammaen heelt fornøyd med nei.

Det heter jo at en skal fullamme barn til de er 6 mnd, så skal en gradvis starte med innføring av fast føde, gjerne jernberiket grøt (jernlagrene tømmes til ca. 6 mnd og det er lite jern i morsmelk så da er det greit med litt tilskudd). Det hender at en starter før, dersom barnet ikke har en tilfredsstillende vektøkning. Jeg er svært fristet til å starte før allerede... Men pappen til Håvard på sin side ymtet frempå at en skulle fullamme til barnet var 1 år. Grøss og gru, da blir det vel amming hver time hele døgnet! Og jeg må innrømme at jeg savner vinen littegrann... Og ikke minst; en hel natts søvn...

Vi prøver igjen...

Fant ut at det kunne være lurt å opprettholde bloggføringen nå i hjemmeværendefasen, både for egen og andres del. Er litt greit å ha "milepæler" og erfaringer et sted, slik at jeg husker dem selv (og kanskje kan hjelpe andre som kommer i liknende problemstillinger og situasjoner).