om overgangen fra yrkesliv til hjemmeliv

Jeg har aldri sett på meg selv som en person som vil trives med å være hjemmeværende. Alle forteller meg hvor fantastisk det er å være hjemme med barn, at tiden går så fort og at jeg må nyte dagene. Vel...

I starten må jeg innrømme at jeg ikke forstod hva de snakket om i det hele tatt. Jeg syntes dagene var slitsomme, alt var nytt og jeg følte meg veldig alene. For det første sitter jeg i en by uten nettverk, for det andre kan jeg ikke styre dagene mine selv heller, det er Håvard som styrer dagene for meg. Jeg må innrømme at jeg nesten var misunnelig på min andre halvdel som fikk gå på jobb og "slappe av" samt treffe folk og gjøre noe nevenyttig, eller i det minste noe han behersket. Det tok lang tid før jeg følte meg såpass komfortabel med å være hjemme at det begynte å bli rolige, avslappende dager der jeg faktisk fikk gjort noe annet enn amming, skifting og tenking (mye filosofering over "hvordan stimulerer man en baby optimalt" og "gjør jeg ting rett" og "puster han???")

Men heldigvis går ting seg til. Selv om Håvard nå sover mye mindre på dagtid enn tidligere har jeg mer tid til å gjøre ting, i hvert fall innenfor hjemmets fire vegger! han kan sitte for seg selv lengre perioder og leker med rangler, han er med når jeg rydder og spiser og gir masse kontakt. Det er kjempeherlig! Jeg synes det er rart at ikke flere husker hvor frustrerende ting kan være i starten, og bare det faktum at alle sa jeg måtte nyte hver time fikk meg bare til å føle at det var meg det var noe galt med. Det er slitsomt å ha en baby, men det er også helt fantastisk, og jeg ville aldri vært foruten. Men for fremtidige venner som får barn skal jeg alltid huske på hvor frustrerende det også kan være ;)

sovetid

Siden Håvard var ca. 6 uker har han sovet godt om nettene. Så godt at jeg har kunnet tatt meg et glass vin med god samvittighet om kveldene da jeg vet at han har sovet til minst 0230 fra klokken 20. Men nå, de siste 3 nettene, har ting blitt litt forkludret. Han har begynt å våkne etter 3-4 timer og er også ganske urolig. Det er ikke lenger bare å gi ham mat og legge ham, nå vil han plutselig bare bæres. Med en gang han sovner og han legges tilbake i egen seng våkner han igjen og er urolig. Foreldrene blir litt frustrerte og jeg forsøker etter beste evne å øke melkeproduksjonen slik at han skal få mer mat i løpet av dagen. Enda har ikke dette gitt tilfredsstillende resultater. En annen dum ting jeg har gjort er at jeg løfter ham over i sengen vår, legger ham til brystet og sovner. Det har gått helt fint til nå, men nå begynner han å få litt nykker med at han bare vil ligge i min seng. Dette er ikke mammaen heelt fornøyd med nei.

Det heter jo at en skal fullamme barn til de er 6 mnd, så skal en gradvis starte med innføring av fast føde, gjerne jernberiket grøt (jernlagrene tømmes til ca. 6 mnd og det er lite jern i morsmelk så da er det greit med litt tilskudd). Det hender at en starter før, dersom barnet ikke har en tilfredsstillende vektøkning. Jeg er svært fristet til å starte før allerede... Men pappen til Håvard på sin side ymtet frempå at en skulle fullamme til barnet var 1 år. Grøss og gru, da blir det vel amming hver time hele døgnet! Og jeg må innrømme at jeg savner vinen littegrann... Og ikke minst; en hel natts søvn...

Vi prøver igjen...

Fant ut at det kunne være lurt å opprettholde bloggføringen nå i hjemmeværendefasen, både for egen og andres del. Er litt greit å ha "milepæler" og erfaringer et sted, slik at jeg husker dem selv (og kanskje kan hjelpe andre som kommer i liknende problemstillinger og situasjoner).