om overgangen fra yrkesliv til hjemmeliv

Jeg har aldri sett på meg selv som en person som vil trives med å være hjemmeværende. Alle forteller meg hvor fantastisk det er å være hjemme med barn, at tiden går så fort og at jeg må nyte dagene. Vel...

I starten må jeg innrømme at jeg ikke forstod hva de snakket om i det hele tatt. Jeg syntes dagene var slitsomme, alt var nytt og jeg følte meg veldig alene. For det første sitter jeg i en by uten nettverk, for det andre kan jeg ikke styre dagene mine selv heller, det er Håvard som styrer dagene for meg. Jeg må innrømme at jeg nesten var misunnelig på min andre halvdel som fikk gå på jobb og "slappe av" samt treffe folk og gjøre noe nevenyttig, eller i det minste noe han behersket. Det tok lang tid før jeg følte meg såpass komfortabel med å være hjemme at det begynte å bli rolige, avslappende dager der jeg faktisk fikk gjort noe annet enn amming, skifting og tenking (mye filosofering over "hvordan stimulerer man en baby optimalt" og "gjør jeg ting rett" og "puster han???")

Men heldigvis går ting seg til. Selv om Håvard nå sover mye mindre på dagtid enn tidligere har jeg mer tid til å gjøre ting, i hvert fall innenfor hjemmets fire vegger! han kan sitte for seg selv lengre perioder og leker med rangler, han er med når jeg rydder og spiser og gir masse kontakt. Det er kjempeherlig! Jeg synes det er rart at ikke flere husker hvor frustrerende ting kan være i starten, og bare det faktum at alle sa jeg måtte nyte hver time fikk meg bare til å føle at det var meg det var noe galt med. Det er slitsomt å ha en baby, men det er også helt fantastisk, og jeg ville aldri vært foruten. Men for fremtidige venner som får barn skal jeg alltid huske på hvor frustrerende det også kan være ;)