Jeg reiser alene...

Nå har vi vært ute og flydd for første gang, og vi har tatt buss for første gang. Dette har resultert i mange nye erfaringer og opplevelser for oss begge, for ikke å snakke om for resten av familien. Heldigvis var jeg i følge med mitt opphav og lillebroderen. Det skulle vise seg å være en svært nødvendig investering...

Jeg hadde hele tiden tenkt at det i det minste var ett fortrinn med å reise med barn på fly, nemlig at en får komme frem i køen når en skal gå ombord. Det viste seg å ikke være tilfelle, heller tvert imot. Det var mange som ivret veldig etter å komme før oss inn på flyet. Selve flyturen gikk smertefritt opp, og Håvard sovnet som en stein da vi tok av og våknet ikke før vi bremset på Flesland. Vel ute av flyplassen møtte den bergenske smogen oss. Det vil si; ikke den egentlige smogen som ligger som et lokk over byen, bare smogen til et titalls svært røykesugne reisende som stimlet seg rundt inngangspartiet og bort til flybussen. Hihi, utrolig morsomt at en aldri tidligere har tenkt på slike plagsomme detaljer engang. Flybussen var GENIAL! De hadde egne barneseter i bussen og eget bagasjerom til vognen som jeg da ikke engang trengte å slå sammen, men bare kunne kjøre rett inn i bussen. Anbefales på det sterkeste, i motsetning til taxi som vi prøvde oss på dagen etter (med resultat at vi måtte vente over en time på drosje fordi de ikke klarte å finne en med barnesete). Nei, kollektivtrafikk i byene er mye mer barnevennlig.

Etter å ha irritert meg grønn over alle de reisende fra Stavanger som ikke ville slippe frem en stakkars mamme ble den bergenske nostalgien vekket sterkt til live etter at en vennlig bergenser hoppet opp og hjalp meg med barnevognen på rutebussen helt uoppfordret. Slikt varmer et moderhjerte. Og jeg kom meg opp til Haukeland samtidig med de gamle som tok drosje. Perfekt! Snøslapsen i Bergen var ikke bedre med vogn enn i Stavanger eller Haugesund, men ikke verre heller, så det gikk nå på et vis.

Et annet rart problem som jeg aldri tidligere har tenkt så mye på er at det faktisk er ganske stress å ta heis på handlesentere. En ting er at det er en del barnevogner (hvem er det som er hjemme på formiddagene?). En annen ting er at det er en hel haug med sjarmerende teens som synes det er fett å ta heisen opp og ned. Hehe, det overrasker meg egentlig. Jeg har aldri tatt heis når det finnes rulletrapper i hvert fall, og har aldri tenkt på at det skulle være veldig gøy. Nå har galleriet i Bergen en glassheis da, noe som sikkert gjør det litt mer spennende.

Hjemturen ble en morsom affære, i hvert fall nå når jeg ser tilbake på den. Først klarte jeg å bli skikkelig oppstresset på flybussen tilbake, som ikke hadde de samme finessene som den første flybussen. En ting var at jeg måtte stå i midtgangen, det kan jeg leve med, men alle passasjerene presset seg frem og skubbet og dyttet når vi kom frem. Ikke en eneste tilbød seg å hjelpe meg med vognen slik at jeg slapp å føle at jeg stod skikkelig i veien. Og deretter sikkerhetskontrollen, som ble en liknende affære, med mange stressende mennesker som fikk meg stresset over å måtte sende barnevognen i gjennomlysningsmaskinen (prøv å slå en barnevogn sammen med en liten gutt på armen og med lang kø bak deg) sånn at jeg endte opp med å klemme fingrene i barnevognen. Takk og lov for at jeg ikke reiste helt alene, men hadde reisefølge, ellers hadde jeg sikkert sendt Håvard gjennom gjennomlysningen også... Vel hjemme skled jeg på isen utenfor bilen og ramlet med barnevognen over meg, for deretter å snuble i noen sko ute i gangen når jeg kom inn. Nei, noen hjelpende hender kommer godt med... Stakkars lille Håvard som stort sett var eksemplarisk hele tiden har nok et litt stresset reisefølge - som foretrekker å reise med bil, eller å få besøk fremfor å besøke.